Det nyeste postkortet fra The Chills episke reise er et album om konsolidering, gjenoppbygging, aksept og dødelighet, sier hoved-Chill. Forhåpentligvis en slags Carole King Tapestry for aldrende punkere. Wow! Får rockeband lov til å bli gamle med verdighet og vurdere både verden og sine egne svakheter underveis? Er det mulig å svinge unna det åpenbare og lage noe som er bittersøtt i tonen, men harmonisk for øret?Selvfølgelig er det det. På Snow Bound sørges det over tapte helter, forhold vurderes på nytt, bot søkes, dødelighet grubles over og falske nyheter undergraves. Det er alvorlige saker, tankene til en dysfunksjonell 50-åring som kjemper med modenhet og oppdager at deres post-punk DIY-tro fortsatt har en reell stemme som gir gjenklang blant fansen fra de tidlige årene og som nå kan føres videre til neste generasjon. Når vi tenker tilbake, kan vi huske at The Guardian funderte: De høres nesten ut som den musikalske legemliggjørelsen av høsten, da de ble konfrontert med Silver Bullets. Tre år senere hviler Snow Bound hjertelig i sin egen vinter av misnøye. Og alt dette med en medsyngbar melodisk schwung, Phillipps' gave for den avstemte dansen mellom vers og refreng, og de nydelige, euforiske orgelfyllene. La sjelegranskingen begynne!1. Bad Sugar2. Time to Atone3. The Greatest Guide4. Scarred5. Complex6. Deep Belief7. Lord of All I Survey8. Snowbound9. Eazy Peazy10. In Harmony