Den nye platen til Eric Chenaux er hans mest feilfrie og rene. Say Laura legemliggjør perfekt det kontraintuitive samspillet mellom instrument og stemme som Chenaux har avslørt og elsket gjennom det siste tiåret: hans forsiktig ustabile motsetning av strålende glatt, forførende sikker sang og rampete, frynsete, fullstendig destabilisert gitar kunne ikke komme fra noen annen musiker. De fem vandrende, undrende ballade ne på Say Laura bringer Chenauxs semi-improviserte, men sterkt intenderte låtskriving til dens fulleste, klareste, varmeste og kuleste artikulasjon;kompromissløs og sjenerøs, hyperspesifikk og løs, spartansk og luksuriøs, elementær og utsmykket. Og Say Laura puster som ingen annen Chenaux-plate. Vokal og gitar er preget av elementær klarhet i et forunderlig åpent, symbiotisk lydrom. Hans rene tenorklokk glir gjennom en krisp, klangfull eter mens den sprø gitaren hans farer svimlende og muntert av gårde, der hver gest og klangfarge fanges i nådeløs detalj. I 2017 var Chenaux intervjuet som The Wire magazines coverstjerne, og han sa: «detaljene i livene våre blir ofte skapt med improvisasjon og eksperimentering, og i musikken min er improvisasjon en måte å høre disse detaljene på.» Detaljene på Say Laura når nye høyder av klar skarphet. Eric Chenaux blir bare bedre; Say Laura fanger ham på sitt beste.
