London har lenge vært et arnested for eksperimentering med musikk fra Vest-Afrika, og det er inn i denne globale-lokale historien vi kan plassere Londons nyeste afrobeat-innovatører: KOKOROKO. På 40-tallet lokket andre verdenskrig-veteranen Ambrose Campbell og hans West African Rhythm Brothers Soho-musikkelskere med søte palm wine-toner. Det påfølgende tiåret jammet en ung Fela Kuti (og hans Koola Lobitos-ensemble med trommeslager Tony Allen) med Campbell, og frøene til hans globale afrobeat-revolusjon ble sådd. Bandets navn er et Orobo-ord – en nigeriansk stamme og et språk – som betyr «vær sterk». Lydmessig lever KOKOROKO opp til navnet sitt, et allstjerneband med ledende skikkelser fra Londons jazzmiljø. Drevet av en seismisk blåserekke (Maurice Grey, saksofonist Cassie Kinoshi, trombonist Richie Seivewright), gitar (Oscar Jerome), keyboards (Yohan Kebede), trommer (Ayo Salawu) og perkusjon (Onome Edgeworth); KOKOROKO har som oppdrag å forme nye språk ved hjelp av afrobeat som medium. «Dette er ikke døsig musikk!» sier Sheila Maurice-Grey og reflekterer over den rike historien av lyder som har inspirert bandet. Enten det er samfunnskommentaren, den politiske holdningen til artister som Black President, eller den høye energien på afrobeat-kvelder: musikken er full av en potent energi som bandet vil drive videre, London-style. Det er ingen tvil om at dette ikke er et band som er interessert i performative hyllester eller pastisj. For Maurice Grey er en del av drivkraften bak deres kreative impuls å spørre: «hvordan høres denne musikken ut for min generasjon?» «Vi elsker denne musikken og vil at andre skal elske den slik vi gjør», delte Edgeworth. Bortsett fra kjærligheten til musikken som det primære, var en undertekst i bandets skapelse en følelse av fremmedgjøring over Londons krympende pool av afrobeat- og highlife-kvelder – spesielt for svarte lyttere og utøvere. «Vi vil ikke at denne musikken skal dø», la han til. I stedet for å kaste seg direkte ut i å skrive sin egen musikk, fordypet de seg siden bandets dannelse i 2014 i lyden av Pat Thomas, Ebo Taylor og andre ved å spille coverlåter for utsolgte publikum. «Jeg husker jeg snakket med Dele Sosimi om strukturen i Fela sine låter – hvert element spiller en rolle. Men før melodi eller harmoni kommer rytmen. Det rytmiske aspektet ved soloene fra den æraen er fantastisk. Den vestafrikanske tilnærmingen til jazz og improvisasjon er hipp!», tilbød Maurice-Grey.
