Does It Look Like I'm Here? - Ectoplasm - Vinyl LP

På slutten av 2000-tallet strømmet en enorm katalog av det som i dag er sjangerdefinerende musikk ut fra et usannsynlig sted. Cleveland, Ohio har et bredt rykte for mange ting, men på 2000-tallet var ikke psykedelisk ekspanderende Kosmische akkurat Clevelands varemerke ... helt til Emeralds. Trioen John Elliott, Steve Hauschildt og Mark McGuire hadde gitt ut en overflod av kassetter, CD-R-er og vinylutgivelser i begrensede opplag som ble sendt rundt på kjellerkonserter og deretter vandret videre til nisjemiljøer på nettet, og skapte en unik form for mumling i høyden av DIY-blogg-æraen. Tre unger fra rustbeltet lagde en særegen og virkelig outrert musikalsk retning på egne premisser i Midtvesten. De vippet lokk i panelerte kjellere og sirkulerte i undergrunnen med svulstige lyder stilistisk gjeld til dype tyske elektroniske pionerer, og utgitt med etoset og den vridde gløden til renegate noise-freaks fra Midtvesten. Etter flere utgivelser som skaffet dem en hardbarket fanskare i nisjekretser av internett-/musikkultur, og deretter fanget oppmerksomheten til avdøde Peter Rehberg, den anerkjente artisten og kuratoren for Editions Mego-labelen, var forventningen satt om at den neste Emeralds-platen kom til å bli stor. Og i 2010 var Does it Look Like I'm Here nettopp det. Kunstnerisk sett er albumet en definitiv erklæring;det vil si at det ble laget av entusiaster for entusiaster, en ekte vare og en dyptgående lytt, men mainstreamen kastet seg også ut i det. Pitchfork anerkjente den sjeldne naturen i albumets elektrisitet med en «Best New Music»-vurdering. Denne crossover-suksessen er et resultat av låtenes potens og de fantastisk produserte og konsise strukturene. Det er stramt. Elliott og Hauschildt skaper fortsatt sin særegne, gapende kosmiske lyd, og overøser stereospekteret med skimrende arpeggioer, støvete, melodisk dynamiske bølger, krusende FM-teksturer og bølgeformer i canyonbredde. McGuires signaturgitarspill ekkoer emosjonell new age-patost og kaskadeaktige, astrale space rock-trancetilstander. Deres tidligere album hadde mange låter som svevde forbi ti-minuttersmerket, men disse nye sangene var korte og potente. «Candy Shoppe» åpner albumet med polert eleganse;Emeralds dunkende syntetiske lyd gjort bitte liten, en glødelampe-lignende munnfull pakket i vokspapir. På «Goes By» skreller de langsomme elektriske gitarstrummene og de svulmende synthputene seg fra hverandre i omsluttende ark av synthgurgling og stigende leads. Begge låtene er hele verdener som holdes pent under fem minutter. Hvis tidligere album som Solar Bridge og What Happened var lysergiske utstrekninger, presenterer Does It Look Like I'm Here seg som en boks med en serie psykonautiske eksplosjoner. Alt dette vil si at albumet levde opp til hypen. En tolv-låters ekspedisjon gjennom et støvete og skimrende drømmelandskap, Does It Look Like I'm Here, med sitt ikoniske cover som presenterer estetikken, var en strålende billedrør-TV som stod og surret, samlet romstøv i et mørklagt rom, bestemors vase fylt med oljefargede polypropylenblomster. Albumet virker bevisst på den kulturelle flommen/tomrommet som internett var den gangen og bare ville skape videre, og likevel er det en skjønnhet her, en omfavnelse av fortiden, både autentisk og gjennom en slags trippet kitsch, som en måte å finne en ny ekstatisk nåtid. Hellige pionerer – tenk Tangerine Dream, Ash Ra Temple, Kraftwerk, Can – hadde føltes legendarisk uoppnåelige på tvers av tid og kultur;[" en stjernebesatt ting fra en fjern, tåkete fortid. Emeralds tok den lyden og gjorde den samtidig, gjorde den punk, gjorde den amerikansk-outsider. Dermed ble en hel bølge av amerikansk DIY-ambientmusikk løftet inn i midten – om ikke mainstream – av oppmerksomheten; Emeralds, og aktørene som fulgte deres spor etterpå, utfordret det eksperimentelle- og støymiljøet til å omfavne mer melodi og struktur, og inviterte samtidig den kvasiakademiske verdenen av deep ambient til å bli skitten og hjemmelaget. DIY-scener måtte plutselig gjøre plass mellom flokker av skitne indieband eller straffende no-input-mixer-kaos, slik at ambient-zonerne kunne astralprojisere mens Emeralds, eller grupper som fulgte Emeralds' spor, skapte lydlandskap på hauger av synth'er og pedaler. Når man hører på det nå, 13 år etter den opprinnelige utgivelsen på Editions Mego, høres albumet likevel tidløst ut, fortsatt umiddelbart. Det er en vidpupill og bomullsmunn-ærefrykt sydd inn i disse strålende lydfoldene; for de som nettopp har begynt å like denne typen ting, la denne nyutgivelsen være en innvielse, en historietime og en heroisk dose. For de som har vokst opp i miljøet og har slitt ut mp3-filene sine av dette albumet;"," de kan endelig få et nytt eksemplar på vinyl. Does It Look Like I'm Here ble et kjennemerke som skulle bane vei for en hel scene. Ghostly International er glade for å gjenutgi albumet, remastret av Heba Kadry, med 7 bonusspor eksklusivt for det digitale albumet og CD-en. Den begrensede 2xLP-utgaven inneholder omfattende liner notes av Chris Madak (Bee Mask)."]de kan endelig få en ny kopi på vinyl. Does It Look Like I'm Here ble et kjennetegn som banet vei for en hel scene. Ghostly International er glade for å gjenutgi albumet, remastret av Heba Kadry, inkludert 7 bonusspor eksklusive for digitalalbumet og CD-en. Den begrensede 2xLP-utgaven inneholder omfattende omslagsnotater av Chris Madak (Bee Mask).